Fesk – historien om kystkulturen

Foto: Knut Hansvold

Ingenting er så nordnorsk som fesk. Nord-Norge ligger ved verdens rikeste hav, og vi har fisket i 10 000 år, og eksportert fisk i 1000. Historien om fisken er historien om Nord-Norge, med opp- og nedturer.

001775_Gaute-Bruvik_www.nordnorge

Fly direkte til nordlyset i Nord-Norge med Widerøe.

Kor i farsken è torsken? Søringer som skal prøve å snakke nordlending på nachspiel pleier å komme opp med denne setninga. Ikke rart det, for fiske og kystkultur preger Nord-Norge; når fisket er godt, går det bra i nord. Er fisket dårlig, er det armod og nedgang.

Verdens rikeste hav

Utenfor Nord-Norge møter Golfstrømmen kaldt hav fra Polhavet. Dette møtet fremmer veksten av mikroorganismer og plankton, som etes av småfisk, som igjen etes av større fisk, sjøfugl, sel og hval. Om Nord-Norge er karrig, er havet utenfor blant verdens rikeste.

Rundt jul trekker den norsk-arktiske torsken ned til Lofoten og Vesterålen for å gyte, som er verdens største torskefiske. På våren trekker lodda, en liten stimfisk, inn til Finnmarkskysten for å gyte, og følges av ungtorsken. Dette er det viktige finnmarksfisket. På seinsommeren gyter storseien, grunnlaget for nok et sesongfiske. Seint på høsten trekker silda inn langs kysten. Da koker det av sild i en trang fjordarm, og måser, spekkhoggere og knølhval slåss om godbitene.

Les også: Fly rett til fjellturer med fantastisk utsikt på Helgeland

Urgamle røtter

6000 år gamle helleristninger i Alta viser båter med fiskesnører, og kveiter på kroken langt nede i dypet. Vi må tro at datidas nomader la de årvisse fiskeinnsigene langs kysten inn i ruta de vandret gjennom året. På graksesteinen i Varanger smurte samene i jernalderen tran som en offerhandling, så torsken må ha betydd mye for dem. D-vitaminene fra alt fiskefettet må ha holdt folk i live gjennom solfattige vintermåneder.

Les også: Høst i Nord-Norge: farger og effekter

Tørrfisk – enkelt og enestående

Tørrfisk har vært en handelsvare i 1000 år. Torsk henges på hjeller, tørkestativer, helt uten røyking eller salting, mellom januar og mars. Da er det ikke så kaldt at fisken fryser i stykker, og ikke så mildt at den råtner. Så henger den der til juni, og da er tørrfisken klar. Dette produktet er lett å frakte og proppfull av viktige proteiner. Derfor ble tørrfisken allerede i vikingtida en etterspurt vare på de europeiske markedene. Vi hører om Kong Øystein som bygde rorbuer i Lofoten i 1120, tørrfiskhandelen hadde fått nasjonal betydning.

En gyllen tidsalder

Fra 1300-tallet av var Nord-Norge den rikeste delen av Norge: Fisken ble fisket og tørket i nord, og så fraktet på store jekter til Bergen. Her ventet de tyske hanseatene, kjøpmenn med et vidstrakt nett av handelsruter rundt Nordsjøen og Østersjøen. Bymennesker fikk tilgang til et proteinrikt, mettende råstoff, og fromme katolikker spiste fisk på fredag. Til gjengjeld kjøpte nordlendingene korn fra landene rundt Østersjøen, og ikke rent få luksusprodukter fant også veien til fiskeværene. De enkle kirkebyggene i fiskeværene var fylt med helgenfigurer, krusifikser og alterskap fra de tyske hansabyene. Kanskje hadde jekteskipperen gjort noe i Bergen han ikke burde, kanskje var fiskeren havnet i havsnød og i dødsangst lovet en statue til kirken der hjemme. Uansett, noe av denne kunsten av høy kvalitet står ennå i de nordnorske kirkene, mye står også på museer.

Tørrfisk i Vågan kommune i Lofoten. Foto: Kristin Folsland

Finnmarkskysten blir norsk

I begynnelsen var Lofoten hovedsenteret for fiskehandelen. Stor etterspørsel gjorde imidlertid at fiskevær oppsto stadig lenger nordover på kysten. I 1307 ble kirken i Vardø bygd, et tydelig tegn på at Finnmarkskysten var i ferd med å befolkes av norske fiskere.

På Magerøya, hvor Nordkapp ligger, var det seks kirker i seinmiddelalderen, i dag er det bare én. Vi kan se for oss tendenser til klondyke-stemning i fiskeværene, med innvandrere fra hele Norge som ville få del i rikdommene. Mye tyder på at samekulturen i Finnmark eksisterte side om side med de norske nykomlingene uten større konflikter, de to folkeslagene utnyttet nemlig ulike ressurser.

Les også: Nordlys om høsten – du slipper å fryse

Nedgangstider

På 1500-tallet begynte portugisiske, franske og engelske fiskere å fiske torsk på de eventyrlig rike fiskebankene ved Newfoundland, og tørrfisken fikk konkurranse av salt torsk derfra. Som følge av reformasjonen i Europa slapp folk å spise fisk i fastetidene. Trettiårskrigen 1618-48 førte til en kollaps i etterspørselen fra Tyskland. Aller dårligst gikk det for Nord-Norge tidlig på 1700-tallet, og folketallet gikk sterkt tilbake.

Kjerringøy handelssted på Kjerringøy nord for Bodø. Foto: Terje Rakke

Pomorhandel

Fra tidlig 1700-tall kom russiske skuter til Finnmark og Troms og kjøpte fisk og betalte med rug. Russerne trengte fisk i de lange, ortodokse fastetidene, mens Nord-Norge var prisgitt dyrt kort fra utlandet over Bergen. Dette ble til å begynne med sett på som smugling og tuskhandel, men under Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet ble de tillatt.

Handelssteder og fiskevær

I 1788 opphevet kongen monopolet bergenskjøpmennene hadde hatt i flere hundre år. I 1789 ble de to første byene grunnlagt nordpå, Hammerfest og Vardø. Tromsø fulgte på i 1794 og Bodø i 1816.  Nye markeder i Sør-Europa ga økt etterspørsel etter fisken, og kjøpmenn grunnla handelssteder langs kysten. De kjøpte fisk for eksport, og importerte varer fra utlandet.

Nord-Norge opplevde en sterk befolkningsøkning og innvandring fra sør. Sporene etter denne rike perioden ser vi langs hele kysten som fine, gamle handelssteder, som maleriske fiskevær, fiskehjeller og fine hus i byene. Du kan jo lese August, Pan, Benoni og Rosa og de andre romanene av Hamsun for et innblikk i 1800-tallets kystkultur.

Foto: Terje Rakke/ Nordic Life/ Visit Helgeland

Båtmotoren kommer

Trollfjordslaget i 1890 mellom fiskere med seilbåter og fiskere med motorbåter innvarslet at motoren var på vei inn. Det gikk ikke lenger å dra båtene på land på ei stø, man trengte gode havner for å fortøye båtene. Inntil dette hadde fiskerne bodd på de ytterste, mest værharde stedene for å være nær fiskebankene. Nå kunne de flytte til lunere steder. Dermed ble bosettinger forlatt, og ny sentra vokste opp langs ytterkysten. Motoren gjorde altså at bosettingsmønsteret forandret seg radikalt. Eksempler på nye sentra som dukket opp er Honningsvåg ved Nordkapp, Sommarøy ved Tromsø og Svolvær i Lofoten.

Svolvær er Lofotens største befolkningssted..Foto: Chris Craggs

Krigen – ødeleggelse og gjenoppbygging

De tette, små fiskeværene langs Finnmarkskysten ble brent ned til grunnen, og til og med de livsviktige kystfyrene sprengt. I den optimistiske tida etter krigen løftet nasjonen i flokk for å gjenreise Finnmark og Nord-Troms, og landets beste arkitekter var involvert. Lyse, moderne boliger med bad og kjøkken ble standard, og i dag fremstår fiskeværene med fargeglade, firkantede hus i en enhetlig form. De minste bosettingene ble ikke gjenoppbygd, i stedet ble folk samlet i større fiskevær. I dag fremstår kystsamfunnene lengst i nord med en enhetlig arkitektur fra femtitallet.

Lyst på tilbud og inspirasjon til hvor du bør reise i Nord-Norge?