Jektefartsmuseet viser 400 år med nordnorsk gullalder

Foto: Ernst Furuhatt

En gang var jekter fullastet med tørrfisk viktigere for Norge enn oljen er i dag. Jektefartsmuseet i Bodø stiller ut den siste nordlandsjekta, Anna Karoline, og forteller hele historien om tørrfiskeksporten.

Tekst: Ann-Jorid Pedersen.

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

For 2-300 år siden kunne over 200 jekter levere tørrfisk i Bergen i løpet av én sommer, noen kom flere ganger. De berget landets økonomi. Kanskje ble det bygget over 3000 jekter, og vi har bare éi igjen i nord. Jektefartsmuseet stiller ut og bruker det til å forklare den helt store nordnorgeshistorien.

Anna Karoline er den siste nordlandsjekta

Da Anna Karoline skulle bygges i Mosvik i Trøndelag i 1876, fikk skipsbygger Guneris Brataker opplyst om hvor stor lastekapasitet skuta skulle ha. Ut fra dette beregnet han lengde, bredde og dybde, og bygde ei mast som ville tåle ein god høststorm. Gjennom årene har Anna Karoline gått med tørrfisk, klippfisk, trelast, torskerogn, guano og tran, og var til og med mobil butikk under lofotfisket. Anna Karoline var blitt en erfaren dame da hun ble satt på land i Bodøsjøen i 1959. Her står hun ennå, som den siste nordlandsjekta. To andre lignende skip finnes i Trøndelag og på Vestlandet.

Jektefartsmuseet. Foto: Ernst Furuhatt
Jektefartsmuseet. Foto: Ernst Furuhatt

«Anna Karoline» ble bygget 1876 av jektskipper og båtbygger Gunerius Nielsen Brataker. Foto: Ernst Furuhatt

Jektene var livlina i den norske økonomien

Tørrfisk fra Nord-Norge var i middelalderen den dominerende eksportvaren fra Norge. Handelsveien fra fiskeværene i nord til Bergen og videre ut i Europa var pulsåra i landets økonomi. Før reformasjonen var folk i de nordeuropeiske storbyene pålagt å spise fisk på fredag og i fastetida. Tran fra torskelever og håkjerring var etterspurt som lampeolje og impregneringsmiddel for lær. Fra 1700-tallet av, da saltet ble billigere, ble det også eksportert sild i tønner og klippfisk. Til sammen var altså råvarene fra nord avgjørende for landets økonomi, ikke helt ulikt slik det er i dag.

Nyttevarer og luksus fant veien nordover

I retur fikk nordlendingene nødvendig korn fra Østersjøområdet og jernvarer som spiker, panner og kjeler. I middelalderen var også luksusvarer som vin, etter hvert også brennevin, og engelsk klede etterspurt, samt alterskap og madonnafigurer til kirka der hjemme. På 1500-tallet ble verden større med de store oppdagelsene, og etter hvert kom sukker, krydderier, kaffe, te, bomullstøyer og silkestoffer til Bryggen i Bergen. Sukker i kaffen var nok den ytterste luksus på 1600-tallet, men etter hvert allemannseie på 1800-tallet. Alt kom nordover med jektene.  

Les også: Kjerringøy –dronningen blant handelsstedene

Jektefartsmuseet. Foto: Ernst Furuhatt

I middelalderen ble det importert luksusvarer som brennevin og sukker. Foto: Ernst Furuhatt

Jektefartsmuseet. Foto: Ernst Furuhatt
Lurøykjolen. Foto: Ernst Furuhatt

Brudekjole fra Lurøy, i silke importert med nordlandsjekt. Foto: Ernst Furuhatt

I Bergen møtte de den store verden

Ei jekt kunne besøke Bergen opp til tre ganger i løpet av en sommer. Her møtte mannskapet en mer forfinet bykultur med impulser fra de store handelssentrene i Nord-Europa. Begynte man å drikke kaffe, gjerne av kopper på duk, fikk sammenkomstene nordpå et annet preg enn om man drakk brennevin i egnebua. Livet fikk nok mange nye dimensjoner med nye handelsvarer, og noen møtte også intellektuelle impulser fra andre enn presten. Kystbefolkningen nordpå var nok mer internasjonalt orientert enn heimfødinger i innlandsstrøk som ikke var like involvert i internasjonalt varebytte. Det kunne man blant annet se på klesdrakten; damene nordpå var mer up to date i tøyet enn damene på Østlandet.

Reisen til Bergen var full av farer

Med god bør kunne man reise fra Salten og Helgeland til Bergen på tre til seks dager, og 14 dagers seilas var også regnet som kort og greit. Det var imidlertid ikke uvanlig å være en måned eller to underveis, og kom man seg for seint av gårde fra Bergen på høsten, måtte man kanskje overvintre i en lun fjord et sted på kysten. Sørover var skuta stablet tungt med tørrfisk, de lå lagvis langt opp etter masta. Jektene var ikke innrettet på å være gode sjøbåter, de var bygd for å frakte mest mulig. Dermed kunne livet om bord være en kald, våt og kvalm opplevelse. Da svenskekrigene raste på 1600-tallet og under napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet kunne jektene også bli kapret og plyndret.  

Jektefarten går tilbake på 1800-tallet

Bergen og byene i sør hadde tidligere monopol på fiskehandelen i nord. I 1789 fikk imidlertid Hammerfest og Vardø bystatus, i 1794 kom Tromsø etter og i 1816 var det Bodøs tur. Handelshusene i kjøpstedene kunne transportere på større skip med raskere, mer moderne seilføring. Dermed ble jektene langsomt utkonkurrert. Når dampskipene og etter hvert Hurtigruta dukket opp, ble det helt slutt sist på 1800-tallet.

Jektefartsmuseet. Foto: Ernst Furuhatt
Jektefartsmuseet. Foto: Ernst Furuhatt

Jektefartsmuseet speiler seg i Saltfjorden like utenfor Bodø sentrum

Jektefartsmuseet i Bodø åpner i juni 2019

Kjernen i Jektfartsmuseet er Anna Karoline. For at den voksne damen skal bevares mest mulig, er hun ikke plassert i et glasshus, men huses i et mer lukket rom. Jektefartsmuseet tar imidlertid mål av seg til å forklare hele den økonomiske sammenhengen jektene opererte i. Livet på Bryggen i Bergen gjenskapes med kulisser, bilder og lyd, skatter som en brudekjole fra Lurøy i importert silke vises fram. Til sammen forstår vi viktige sider av Nord-Norges og Norges økonomiske historie. Derfor er Jektefartsmuseet både viktig og artig.

Les mer om Kystkulturen på nordnorge.com